Rasestandard og historie om rasen

RASEBESKRIVELSE FOR SCHÄFERHUND -

Opprinnelsesland/ hjemland: Tyskland

Helhetsinntrykk: Middels stor, lett langstrakt, kraftig og med gode muskler. Knoklene tørre og alle sammenføyninger faste.

Viktige proporsjoner: Kroppslengden overstiger mankehøyden med 10-17%. Forholdet snute : skalle = 1:1.

Adferd/ temperament: Nervefast, selvsikker, avbalansert (unntatt når provosert), frimodig, oppmerksom og lærenem. Må være modig, ha kamplyst og hårdhet passende til en selskaps-, vakt-, beskyttelses-, tjeneste- og gjeterhund.

Hode: Helhetsinntrykket tørt, kileformet, i proporsjon til kroppen (lengden ca. 40% av mankehøyden) uten å virke plumpt eller for overstrukket. Passe bredt mellom ørene. Skallebredden ca. lik skallelengden.

Skalle: Pannen sett forfra og fra siden svakt velvet med eller uten svakt antydet midtfure. Sett ovenfra smalner skallen gradvis fra ørene og frem til snutespissen.

Stopp: Ikke skarp stopp.

Nesebrusk: Sort Snuteparti: Kileformet. Rett neserygg. Konkav eller konveks neserygg uønsket. Lepper: Stramme, slutter godt til, mørke i fargen.

Kjever/tenner: Velutviklete. Saksebitt; buet tannstilling mellom hjørnetennene uten store mellomrom. Sunt, kraftig og komplett tannsett. Øyne: Middels store, mandelformede, noe skråttliggende og ikke fremstående. Så mørke som mulig.

Ører: Spisse ståører av middels størrelse, bæres opprettstående og rettet likesidig fremover (ikke innoverdreid). I bevegelse eller hvile kan ørene legges bakover og regnes ikke som feil.

Hals: Kraftig, muskuløs, uten løs halshud. Bæres i en vinkel på ca. 45° i forhold til horisontalen.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Rette sett fra alle sider. Sett forfra absolutt parallelle. Skulder: Skulderblad og overarm av samme lengde. Middels muskuløs, godt tilliggende. Vinkel mellom skulderblad og overarm ideelt 90°, som regel 110°. Albue: Verken inn- eller utoverdreid i stand eller bevegelse. Underarm: Rett sett fra alle sider, parallell, tørr og muskuløs. Mellomhånd: Ca. 1/3 av underarmens lengde, med en vinkel på ca. 20°- 22° med underarmen. Verken for steil eller for skråstilt, som vil influere på bruksegenskapene, særlig utholdenheten.

Poter: Runde, godt sluttet og velvet. Tredeputene harde, men ikke sprø. Klørne kraftige og mørke.

Kropp:

Overlinje: Fra halsen og over den velutviklede manken og bakover i en myk linje lett hellende i forhold til horisontalen.

Rygg: Sterk, kraftig og muskuløs. Lend: Bred, muskuløs og velutviklet. Kryss: Langt og lett avfallende (ca. 23° til horisontalen) og går uten avbrekk over til haleansatsen.

Bryst: Moderat bredt, velutviklet og så langt som mulig. Brystdybden ca. 45°-48° av mankehøyden. Moderat hvelvede ribben, tønneformete eller flate ribber feil.

Hale: Rekker minst til haseleddet, men ikke lenger enn til midt på mellomfoten. Noe lenger behåret på undersiden og bæres hengende i en myk bue. Når opphisset eller i bevegelse kan bæres høyere, men ikke over rygglinjens forlengelse. Operative inngrep forbudt.

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Noe bakoverstilte, parallelle sett bakfra. Lår og underlår av omtrent samme lengde og danner en vinkel på ca. 120°.

Lår: Kraftige og muskuløse.

Haser: Kraftige og muskuløse. Mellomfot: Står loddrett mot bakken under haseleddet. Poter: Sluttede, lett velvet, tredeputene harde og mørke, klørne kraftige, buet og mørke.

Bevegelser: Schäferhunden er en traver. Lemmenes lengde og vinkler må være så avstemt til hverandre at hunden uten vesentlig forandring av rygglinjen kan skyve frem bakbena omtrent til midten av kroppen og strekke forbenet like langt fremover. Enhver tendens til overvinkling i bakparten reduserer fastheten og utholdenheten og derved bruksegenskapene. Ved riktig forhold i bygning og vinkling får hunden et gangverk som forløper slik at bevegelsene skjer i jevn høyde over marken og gir inntrykk av uanstrengt bevegelse fremover. Med hodet rettet fremover og lett hever hale får denne jevne og rolige traver en myk buet overlinje fra ørespissene over nakken, den rette ryggen og frem til halespissen en myk, uavbrutt svinget linje.

Hud: Løs tilliggende, men uten å danne folder. Pels: To varianter, korthåret og langhåret, begge med underull.

Hårlag:

Korthåret (Stockhaar) med underull. Dekkpelsen tettest mulig, hardt og fast tilliggende. Kort hårlag på hodet inklusive ørenes innerside, benas fremside, poter og tær. Noe lenger og kraftigere pels på halsen. På baksiden av for- og bakbena og ned til håndroten og haseleddet er hårlaget lengre, på overlåret danner det rikelige bukser.

Langhåret (Langstockhaar) med underull: Dekkpelsen er lang, myk og ikke tilliggende, med faner på ørene og baksiden av bena, buskete bukser og hale med hengende faner. Kort på hodet, inni ørene, på forsiden av bena og på poter og tær, noe lengre på nakken, danner nesten en man. På baksiden av bena rekker det lange håret til hhv mellomhånden og hasen og danner tydelige bukser bak på overlåret.

Farge: Sort med rødbrune, brune, gule til lysegrå tegninger; ensfarget sort; ensfarget grå. Hos grå med mørkere avskygninger med sort sadel og maske. Ubetydelige små hvite brystflekker og meget lys farge på innsiden av bena er tillatt, men ikke ønsket. Nesebrusken alltid sort. Manglende maske, lys til stikkende øyefarge, lyse til hvitaktige tegninger på bryst og benas innsider, lyse negler og rød halespiss ansees som pigmentsvakhet. Underullen viser en lysere gråtone. Hvit farge ikke tillatt. Størrelse og vekt:

Mankehøyde:

Hannhunder: 60-65 cm

Tisper: 55-60 cm

Vekt:

Hannhunder: 30-40 kg

Tisper: 22-32 kg

Feil:

Alvorlige feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er og effekten på hundens helse og velferd, samt dens evne til å utføre sitt tradisjonelle arbeid. - Avvikelser som går utover bruksegenskaper. - For lavt ansatte ører, kippører, innoverdreide ører, ikke faste ører. - Lyse, stikkende øyne. - Betydelig pigmentmangel. - Manglende fasthet i kroppen. -

Tannfeil: Alle avvikelser fra saksebitt og korrekt tannformel, som ikke er listet under diskvalifiserende feil.

Diskvalifiserende feil: Aggressiv eller for sky Tydelige tegn på fysiske eller psykiske defekter -Nervøs, engstelig eller aggressiv. - Betydelige øre- eller halefeil. - Deformiteter. - Manglende tenner: 1 3. premolar (P3) pluss en annen tann, eller 1 hjørnetann, eller 1 4. premolar (P4), eller 1 1. molar (M1) eller 2. molar (M2), eller totalt 3 tenner eller mer. - Avvikende kjever; overbitt større enn 2 mm; underbitt; tangbitt. - Størrelsesavvik ± 1 cm - Albino. - Hvit farge (også med mørke øyne og klør). - Langhår (Langhaar). (Lang, bløt dekkpels uten underull, som regel med skill på ryggen, beheng på ørene, bena og halen).

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

-Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard.

Historie om rasen

Selve ordet Schäferhund betyr gjeterhund, og den beste oversettelsen av det tyske navnet Deutcher Schäferhund er derfor tysk fårehund.

Man ser ofte ordet Schäfer bli brukt, men det er ikke korrekt, rasen heter Schäferhund. Schäferhunden er en meget gammel rase. Det er funnet kranier som er så godt som identisk med dagsens Shäferhund helt tilbake til bronsealderen, dvs 2000 år f.kr.

Den førte en ubemerket tilværelse ute på landet blant sauene, hadde bevart sitt eksteriør og sine karakteregenskaper som var nedarvet fra forfedrene, og den hadde vendt seg til hardt arbeid og knappe levevilkår. Hvem ville den gang trodd at denne "bondehunden" som man av medlidenhet hadde tatt med på utstilling sammen med de edle jakthundene, snart skulle erobre hele verden ?

Det var to årsaker til at schäferhunden ble så populær. Det ene lå i selve rasen, dens utmerkete egenskaper. Fra den forhistoriske tid og til den begynte å bli betraktet og anerkjent som hund, hadde den tjenestegjort som gjeterhund. Den hadde i all slags vær stått trofast ved sin herres side og holdt de ustyrlige sauene under kontroll, og hvis nødvendig beskyttet flokken mot både to- og firbente røvere. Hele dagen var den i bevegelse, i regelmessig trav beveget den seg omkring den gressende flokken for å hindre at den beveget seg på forbudte områder, og var det noen som var ulydige, fikk de korreks i form at et hurtig og virksomt napp. Om natten lå den i hytta sammen med gjeteren, og hundens lette søvn ble ofte avbrutt når det var uro i flokken, dette var signal på at det var fare på ferde, og at det nå var dens tur til å gripe inn.

Den andre årsaken til schäferhundens fremgang var at to usedvanlig interesserte menn bestemt seg for å få rasen ført frem fra dens upåaktete tilværelsen den hittil hadde ført ute på landet. Arthur Meyer var den ene av de to mennene som i 1899 stiftet SV (Verein für deutsche Schäferhunde = Den Tyske Schäferhundklubben), han var en kynolog av den gamle skolen, men levde dessverre ikke lenge nok til å få se rasens fremgang.

Men den andre - Rittmeister Max v. Stephanitz - ble forunt å føre rasen og foreningen frem til dens høyeste fullkommenhet. Som en stor hundevenn og organisator samt fremragende skribent gjorde han schäferhunden til sitt livsverk. Hans store standardverk "Der deutche Schäferhund in Wort und Bild" er stadig en lekkerbisken for schäferhundentusiaster den dag i dag, snart hundre år etter at den utkom. Av den ukjente landsens arbeidshund, har v. Stephaniz skapt en rase som tallmessig overstiger alle andre raser. Først gjorde v. Stephanitz politiet interessert i schäferhunden som brukshund, og senere ble den anvendt innen tollvesenet og som krigshund (som melde- og sanitetshund).

Uvurderlig tjeneste har den også gjort som blindehund, og nå i den senere tid i militæret til bevoktningsoppgaver, oppsporing av landminer og narkotiske stoffer. Også hjemmevernet bruker den til forskjellige oppgaver.

Den nåværende schäferhunds opprinnelse:

Da den tyske schäferhundforeningen (SV) i 1899 begynte sin virksomhet var målet å gjennom planmessig avl forbedre den gamle landrasen.

Det var hovedsakelig to schäferhundtyper som ble benyttet i dette arbeidet. Den ene var den mindre nordtyske typen fra Thüringen som var kraftig, dypstilt, skarp, hurtig og en god arbeidshund. Den hadde temmelig kort hårlag med kraftig hunderull og farven var som regel ulvegrå. Den hadde stående ører og noe høyt ansett og skjevt bærende hale. Den andre var den sydtyske schäferhunden fra Würtemberg. denne typen var større, tyngre, roligere av vesen, hadde som oftest hengeører eller kippører og var langhåret. Ved krysning mellom Thürigen- og Würtmberghunden fremkom de mest forskjellige øreformer, store og bløte, små og bløte, store og faste, små og faste og alle mulige forskjellige mellomformer. Også hårlaget varierte i lengde, fra de nesten Dobermann-korte til de Collie-lange hårlag med og uten underull. Da man begynte på fordelingsarbeidet forsøkte man å få frem en ensartet type med oppstående ører og kraftig pels med tett underull, det tyskerne kaller "arbeidsjakke".

Selv nå, 100 år etter at stambokføringen begynte, og selv om det i disse år er stambokført mer enn en million hunder, dukker det stadig opp hunder, også etter de beste avlsdyr, som er langhåret og/eller har hengeører. At en hund er langhåret eller har hengeører er altså ikke tegn på at den ikke er renraset, men derimot at visse "stammer" har bibeholdt den opprinnelige sydtyske schäferhundtypen.

 Den første registrert schäferhund het Horand v. Grafath og fikk reg.nr.: SV 1. Han ble født 1. januar 1895, var rent Thüringerblod, ulvegrå av farge og var en liten hund på ca. 60 cm. med en vekt på 25 kg. Eier var v. Stephanitz, og etter datidens begrep var han fullkommen eksteriørmessig. Som alle Thüringer-hunder var han meget temperamentsfull og var skarp og hard.