Sykdommer schæferhunden disponibel for

Forallergi -eller annen allergi?

En veldig god tekst om dette finner du på denne bloggen:
https://drboman.no/rannveigs-blogg/47/f%C3%B4rallergi?-nei-jeg-har-jo-pr%F8vd-alt-mulig-uten-at-det-ble-noe-bedre

Mange veterinærer vil rutinemessig råde "kløende" hunder til å bytte for - men nye tall viser at det sjelden er foret som er problemet. Det kan imidlertid være midd som trives i tørrfor, hus/støvmidd, eller pollen som er mest sannsynlig årsak. I slike tilfeller vil det å bytte fra et tørrfor til et annet i beste fall kun ha en kortvarig effekt - det er lagringen av foret man må gjøre noe med(evt gå over til ferskt/frossent for). Eller legge posjoner med tørrfor i fryseren.

Bukspyttkjertelbetennelse

Generelt om bukspyttkjertelbetennelse

Infoen i dette avsnittet er sakset fra følgende side:
https://www.123hjemmeside.no/EliAnne/36910683
Når bukspyttkjertelen blir betent, kalles tilstanden pankreatitt. Det er en sykdom/tilstand som ikke er uvanlig hos hund. Der er ingen alder, kjønn, rase eller annen predisposisjon* (* se neste avsnitt)

Bukspyttkjertelen (pancreas), er et viktig organ som ligger på høyre side av magen, og har to funksjoner:

1) å produsere enzymer som hjelper på fordøyelsen av maten og,

2) å produsere hormoner, som for eksempel insulin.

Årsaken til pankreatitt kan være flere og er vanligvis er knyttet til svekket immunsystem i kombinasjon med feil kosthold. Det er ofte forbundet med fet mat. I noen tilfeller kan det være forbundet med tilskudd av kortison. Faktorer som kan bidra til utvikling av pankreatitt kan være infeksjoner, metabolske lidelser inkludert hyperlipidemi (høye mengder lipid i blodet) og hyperkalsemi (store mengder kalsium i blodet ), og traumer og sjokk( medisinsk betydning av ordet, med blodtrukksfall osv). Middelaldrende hunder synes å ha en økt risiko for å utvikle pankreatitt. Hunder på diett med mye varmebehandlet fett, eller hunder som "stjeler" eller fôres med fett-holdig "menneske- mat" synes å ha en høyere forekomst av sykdommen/tilstanden. (Kalkunskinn synes å være meget uheldig å gi hund, min tilføyelse)

Under normale forhold, vil fordøyelsesenzymer som produseres av bukspyttkjertelen aktiveres når de kommer til tynntarmen. I pankreatitt, blir disse enzymene aktiveret tidlig i bukspyttkjertelen i stedet for i tynntarmen. Dette resulterer i fordøyelsen i bukspyttkjertelen selv. Den kliniske tegn på pankreatitt er ofte variable, og intensiteten av sykdommen, vil avhenge av mengden av enzymer som er for tidlig aktivert.

Det er to hovedformer for akutt (plutselig) pankreatitt:

1) den milde, ødematøse form og,

2) de mer alvorlige, hemmorhagiske(blødnings) formene.

Noen få hunder som har kommet seg fra en akutt episode av pankreatitt kan fortsette å ha gjentatte anfall av akutt sykdom, kjent som kronisk, residiverende pankreatitt.

Den tilhørende betennelsen fører til at fordøyelsesenzymer lekker inn i bukhulen, noe som kan føre til sekundære skader på omkringliggende organer, som lever, galleveier, galleblære, og tarm.

Kvalme, oppkast, feber, magesmerter og diaré vanlige symptomer på sykdommen. Symptomene kan også være en svært kraftige magesmerter ved berøring, abdominal distensjon (oppblåst mage), manglende appetitt, depresjon, dehydrering, en "krum rygg" holdning, oppkast, diaré og gul, fettete avføring. Feber følger ofte disse symptomene. Hvis angrepet er alvorlig, kan akutt sjokk med blodtrykksfall forekomme, og døden inntreffer. Laboratorietester viser vanligvis forhøyede hvite blodlegemer(betennelses-tegn), men mange andre tilstander enn pankreatitt kan også også føre til forhøyede hvite blodceller. Økning av pankreas enzymer i blodet er trolig den mest nyttige kriterie for å oppdage bukspyttkjertel sykdom, men noen hunder med pankreatitt vil ha normale nivåer. Så lave nivåer eksluderer ikke tilstanden. Røntgen og ultralyd undersøkelser kan vise et område av betennelse i buken der bukspyttkjertelen ligger. Dessverre, vil mange hunder med pankreatitt ikke bli oppdaget med noen av disse testene. Følgelig kan diagnosen pankreatitt forbli tentativ i noen tilfeller.

Prognose:

Prognosen avhenger av omfanget av sykdommen når symptomene presenterer seg, og en gunstig respons på tidlig behandling. Hunder som debuterer med sjokk har en veldig dårlig prognose. De fleste av de milde former for pankreatitt har god prognose.

Behandling:

Vellykket behandling av pankreatitt vil avhenge av tidlig diagnose og rask behandling. Bukspyttkjertelen trenger da først og fremst å hvile fra sin rolle i fordøyelsen ved å faste hunden, og dette er en av de beste behandlingene av den milde formen av sykdommen. Den eneste måten å "slå av" bukspyttkjertelen er å holde tilbake alle spytt og mat for en kort periode. Denne tilnærmingen er selvsagt ledsaget av intravenøs væske for å opprettholde normal væske-og elektrolyttbalanse, og er ofte nødvendig i alvorlige tilfeller.. Tilstedeværelsen av sjokk nødvendiggjør umiddelbare og intens bruk av intravenøs væske, i tillegg til symtomatisk sjokkbehandling.

Vanligvis vil en rekke celler som produserer fordøyelsesenzymer være ødelagt enten før sykdomsutbruddet, eller som følge av det. Dette vil som en konsekvens gi mangelfull fordøyelse av mat. Dette er kjent som bukspyttkjertel- insuffisiens/svikt, og kan behandles med daglig tilførsel av enzymer i medisinform, som tas til måltider. Hvis et betydelig antall celler som produserer insulin er ødelagt, kan diabetes mellitus være resultat, og insulinbehandling kan være nødvendig. I sjeldne tilfeller kan sammenvoksninger (adheranser) mellom abdominale organer oppstå som en konsekvens av pankreatitt. Men de fleste hunder overlever uten langtids sekveler. (sitat slutt)

Eksokrin pankreas insufficiens

Dette er en kronisk tilstand hvor bukspyttkjertelen ikke produserer nok av de fettspaltende enzymene som trengs for en normal fordøyelse. Det finnes flere grader av sykdommen, fra mildt nedsatt enzymproduksjon til total mangel.
Hos mennesker og katter er årsaken oftest en kronisk eller gjennomgått betennelse (se over). Hos hund opptrer de fleste tilfeller uten forutgående infeksjon, og hos flere raser, deriblant schäferhund, ser man en arvelig disposisjon for sykdommen.
Dersom flere tilfeller opptrer i samme familie, bør man utgå fra at man har med arv å gjøre (selv om individer som har vært i samme miljø også kan bli syke av samme miljøårsak, som forgiftninger og infeksjoner)
Man mistenker at nedarvingen er autosomalt recessiv, noe som vil si at det er mange flere friske bærere enn det er syke hunder. Det kan altså dukke opp selv om begge foreldre er friske, og selv om sykdommen ikke er kjent i slekten. Hunder som har sykdommen skal ikke brukes i avl, og kombinasjonen bør ikke gjentas da det er inntil 25% sannsynlighet for at helsøsken kan utvikle samme lidelse (selv om neppe alle dobbelt-disponerte hunder vil bli syke heller)
Søsken og halvsøsken av syke hunder vil ha større sannsynlighet enn gjennomsnittshunden for å være bærere, og bør bare kombineres med avlshunder som er antatt fri for anlegget, så lenge man ikke har en gentest som vil si dette sikkert. På grunn av anleggets store utbredelse hos schäferhund vil det ikke være mulig å utelukke alle mulige bærere fra avl, men det er grunn til å utvise forsiktighet.
Sykdommen er i de fleste tilfeller mulig å leve godt med, og gir ikke smerter for hunden (se behandling)

Behandling

Den akutte formen (med feber, oppkast - se over) krever øyeblikkelig veterinærbehandling, ofte innleggelse, og selv da kan utfallet være dødelig.
Den kroniske og den arvelige formen er sjelden dramatisk. Symptomer er vekttap, fet/løs avføring, lite energi, dårlig hud og pels.
Vanligst at den arvelige typen viser seg mellom 1-2 års alder, men kan oppstå i alderen fra 6 mnd til 4 år.
Behandling er å tilføre fordøyelsesenzymer i fôret, helst noen timer på forhånd slik at fettet i maten er delvis spaltet før hunden spiser. Tradisjonelt har hundene også fått fettfattig kost, noe som er under vurdering.
Doseringen av enzymer må tilpasses den enkelte hund, og kanskje må man prøve litt ulike fôr før man finner det som fungerer aller best. Noen hunder tåler ikke å spise annet enn fôret, men mange kan få godbiter, kjeks, rent kjøtt etc i tillegg uten problemer (selv om disse fordøyes dårligere, spiller det liten rolle så lenge hovedfôret fungerer)
Viktigst at FETT som gis er spaltet med enzymer.
Den arvelige formen har sjelden påvirkning på insulinproduksjon/blodsykkerregulering, slik som den
akutte eller kroniske betennelsesreaksjonen kan ha.
Når hunden har fått fôr som fungerer, vil alle symptomer normalt forsvinne, og hunden kan i de fleste tilfeller leve et normalt liv. Gjennomsnittlig livslengde er noe under normal. Kortvarige tilfeller med løs mage må påregnes, da det er umulig å passe på at hunden ikke spiser ufordøyd fett - men vil ikke være farlig.
Enzymdosen må trolig justeres etter hundens vekt, alder og aktivitet (som maten forøvrig) Man bør heller ikke gi MER enzymer enn det som faktisk trengs, da det motvirker kroppens egenproduksjon (som i noen tilfeller kan ta seg litt opp igjen over tid) og noen rapporterer at hundene forblir symptomfrie etter nedtrapping av medisin.
Det er ekstra arbeid forbundet med tilberedningen av maten, og man bør passe på at hunden ikke spiser altfor mye annet - den bør altså være noenlunde under tilsyn. Enzymene koster en del, selv om prisen på slike preparater reelt sett har gått ned de siste årene.

Utbredelse hos schäferhund

Erich von Grafenrath (født 1918) var en kjent bærer av sykdommen, og denne hunden finnes i stamtavlen til hver eneste levende schäferhund i dag.
Det finnes ikke talldata som oppgir hvor utbredt sykdommen er, men noen studier tyder på at mellom en av hundre og en av fem hundre schäferhunder utvikler sykdommen (mange får aldri diagnosen), og i så fall er mellom hver femte og hver tiende hund bærer av den.
Lidelsen finnes også hos noen andre raser, vanligst hos ruhåret collie, hvor en finsk undersøkelse også tyder på autosomal recessiv nedarving.

Kløe hos hund

Unormal kløe

Mange hunder klør, mer eller mindre, og kløe kan ha veldig mange årsaker. At hunden driver noe pelsstell (småbiter i pelsen) kan være normal. At hunden klør seg en gang i blant må også sies å være normalt.
Med unormal kløe menes:
Kløe som forstyrrer søvn eller aktivitet
Kløe som gjør hunden stresset og frustrert
Kløe som gir kloremerker/sår i huden eller røde, irriterte hudområder
Sterke kløreflekser/bevegelser som utløses når du berører f.eks ører, rygg
"Normal" kløe kan være:
At hunden sparker med bena/småtygger på pels/hender når dere koser (reflekser)
At hunden driver noe pelsstell når den legger seg/før den sovner
Forbigående kløe som skyldes insektbitt, rusk i øret, småskader og som du finner årsaken til.

Årsaker til kløe

(Under utarbeiding, suppleres etterhvert)
Det finnes veldig mange årsaker til kløe. Her kommer en liste, og i senere avsnitt tas de ulike årsaker opp nærmere.
Utøy som lever på hunden (lus, midd)
Insektbitt (mygg, hjortelusflue, dyrelopper/lus, flått)
Tørr hud
Proteinoverskudd
Sår og rifter
Hudinfeksjoner (bakterier, sopp)
Røytekløe, mekanisk irritasjon fra løshår, liggeunderlag
Forstyrrelser i fordøyelsen
Utilstrekkelig for - mangelsymptomer
Allergi - mot noe i miljøet eller noe i foret
Atopi
Kjedsomhet, understimulering
Stress, overstimulering
Hormonforstyrrelser - hypothyreose, cushings
Løpetidshormoner, innbilt svangerskap hos tisper
Leverproblemer, nyreproblemer

Utøy

Her skiller vi mellom parasitter som lever på hunden, og parasitter som finnes i miljøet.
Parasitter som lever på hunden:
LUS - smittsomt, lett å se når de har blitt mange... smitter lett fra hund til hund ved lek, kan gi lite kløe i starten men vil være økende. Lett å bli kvitt (dråpebehandling) Ofte mye lus rundt ørene, på hodet, men kan finnes på hele kroppen.
MIDD - flere typer.
Pelsmidd - relativt vanlig hos valper, kan gi noe flass/kløe i pels, vil ofte forsvinne av seg selv når hunden får litt tykkere hud/mister valpepelsen. Noen mennesker reagerer på pelsmidd med kløe ved håndledd/ankler, og vil kunne tro de har "valpeallergi".
NB: Noen hunder kan flasse ved stress - blir plutselig "grå" f.eks hosdyrlegen, dette er ikke midd.
Øremidd - ses som brun masse/flekker i ørene. Mye vanligere hos katt, og katt er ofte smittekilden. Vil gi kløe i ørene, men hos valper kan midden spre seg på kroppen og gi kløe overalt, og de typiske brune flekkene kan da være vanskeligere å oppdage.
Demodex/hårsekkmidd. En midd som "alle" hunder har, og som normalt ikke gir problemer. Ved nedsatt immunforsvar, og ikke helt sjelden hos unge hunder hvor forsvaret er under utvikling, kan midden gi små hårløse flekker - ofte rundt øynene. Hunder med immunsvikt kan miste store deler av pelsen. Klør normalt lite. Hårløse flekker kan også oppstå av andre årsaker, som ringorm (smitte ofte fra katt) men disse vil klø og spre seg.
Reveskabb - smitter fra rev, og fra plasser reven f.eks har klødd seg. Gir kløende utslett, ofte skorper og håravfall, ofte på ører og labber.
Behandling for alle parasitter (pelsmidd og "snill" demodex behandles oftest ikke), er parasittmiddel hos veterinær, og fjerning av evt smittekilder. Behandlingen kan måtte gjentas.
Hunder kan også få "kortvarige parasitter" som insekter, lus/lopper fra fugler, pinnsvin etc. Disse vil ikke overleve lenge på hunden. Hunder er også utsatt for mygg, knott, flått og hjortelusfluer, og noen kan reagere kraftig på bitt. Maurbitt er heller ikke uvanlig. Alle disse er forbigående plager, men kan utløse kløe som varer lenger, dersom hunden har klødd på seg sår/rifter.

Tørr hud

TØRR HUD - kan være vanskelig å se. Kan være noe flassing, eller også kanpelsen virke tørr/matt. Tørr hud kan skyldes feilforing, dårlig for, dårlig foropptak (hyppig forbytte vil gi dårligere opptak), for lavt fettinnhold i foret. Men også det at hunder nå lever mye inne, i varme, tørre stuer, kan gi tørr hud (som hos mennesker, særlig om vinteren). Bading tørker også ut huden, og såpe/shampo bør unngås i størst mulig grad om hunden har tørr hud.
Hunder kan ikke bruke fuktighetskrem, så behandling må komme innenfra. Et godt kvalitetsfor som hunden fordøyer godt, er viktig. Bytter du for, skal overgang alltid skje gradvis, og det kan ta inntil en måned for hundens fordøyelse har "lært seg" det nye foret fullt ut. Mange tørrfor inneholder lite fett (pga lagringsevne) og man kan med fordel supplere med noe olje - raps, oliven, kokos, eller f.eks Dr. Baddakys. Fiskeolje er ofte bra, men obs på D-vitamin overdosering. Litt engelsk ølgjær er ufarlig kosstilskudd som kan være bra for hud og pels. Nok vann er viktig! Gir du tørrfor, må hunden ha fri tilgang på vann!
Mange velger å delvis bytte ut tørrforet med f.eks Vom og Hundemat (frossent ferskfor), og har hørt mange som har god erfaring med å bruke dette sammen med tørrfor. Dette er lettfordøyelig og fettholdig, og virker veldig bra på mange hunder.
Reduser dusjing/bading til det høyst nødvendige, og senk gjerne innetemperaturen litt om du har det varmt der hunden oppholder seg. Er lufta velig tørr, vurder luftfukter.

Proteinoverskudd

Mye proteiner kan gi noe irritasjon i huden. Dersom hunden din får valpefor eller høyaktivitetsfor og klør, kan det være en ide å gå over til et for med mindre protein.
Tørrfisk, griseører, tyggebein og annet snacks inneholder også protein! Gir du mye av dette, og hunden klør, så reduser bruken.
Dette er ikke nødvendigvis noe tegn på allergi, men rett og slett en reaksjon på for kraftig kost. Også her kan litt fett/olje være bra, det øker energiinnholdet uten å tilføre med proteiner.

Eldre hunder bør uansett bruke seniorfor, da de ofte får nyreproblemer som forverres av mye protein.

Sår, rifter og lokale hudinfeksjoner

Sår og rifter kan oppstå vedturer i terreng, Små stikk og rifter kan gi innpass for bakterier. Små gule "kviser" eller små røde flekker er ofte lokale reaksjoner på stikk, og bakterier som har gått gjennom huden - følges med på, vil ofte gå bort av seg selv. Ikke smør på salver og gi antibiotika ved første lille prikk :)
Å bli utsatt for litt sånt er trolig normalt, og bra for hunder som skal bygge opp immunforsvaret sitt.
Sår som sprer seg, store varme/hovne hudområder, eller feber, er grunn for å kontakte veterinær. Spesielt skal man være obs på våteksem - en bakterieinfeksjon fra et lite rift kan spre seg raskt i varmt og fuktig miljø, så sjekk småsår ofte og hold dem tørre!
Soppinfeksjoner kan også oppstå i varme og fuktige omgivelser, eller hvis hunden har fått antibiotika (naturlig bakterieflor er forstyrret) eller den har f.eks diabetes. Hunden kan da lukte "gjær". Rask bading (gjerne shampo med lav pH, f.eks Natusan pH 5.5 eller lactacyd)
og tørking kan være nok -om ikke, søk veterinær.
Bader du en hund med hudinfeksjon (kan være nødvendig for å rense...) så skal den tørkes GODT og RASKT - gjerne fønes tørr (kaldluft). Evt klippe bort pels rundt sår for å gi dem luft!

Røytekløe, mekanisk irritasjon

Noen hunder klør når de røyter. Spesielt vanlig når valper mister "valpeull". Årsak til denne type kløe er at små hår løsner og blir liggende i pelsen, hvor de kan "stikke" mot huden - som når du har vært hos frisøren og har småhår i genseren.... irriterende.
Lett rufsing av pelsen og daglig børsting (myk børste!) vil hjelpe - og det går over av seg selv når ny, glatt pels kommer fram.
Noen voksne hunder kan også klø litt av samme årsak, når de mister underull (oftest på våren). Også her vil børsting hjelpe.
Noen hunder kan som oss reagere på "grove" underlag som ulltepper, saueskinn etc - selv om de elsker å ligge i det :) Halm og strå kan også stikke gjennom pels og inn på hud.

Pannøs keratitt

Basert på hundesport-artikkel og utenlandske veterinærartikler:

Pannus, eller Kronisk Superfisiell Keratitt, eller Pannøs Keratitt

Denne sykdommen opptrer hos mange hunderaser, men sees oftest på schäferhund, border collie og andre gjeterhunder, samt husky og greyhound.
Det er stort sett voksne hunder som får denne lidelsen. Årsaken er ikke klarlagt, men man ser den hyppigere hos enkelte raser og det antas at genetisk disposisjon har betydning i utbredelsen av lidelsen. Det anbefales derfor ikke å avle på hunder som har lidelsen, og ideelt sett bør avlsdyr i disponerte raser undersøkes (friskmeldes) før hvert kull. Men - dette er ikke vanlig praksis på disse rasene - av de 62 øyelyste schäferhunder som har blitt kontrollert til nå, hadde ingen pannøs keratitt, imidlertid så man enkelte andre øyelidelser)

Man vet lite om utbredelsen blant dagens schäferhunder, fordi man mangler rutiner for
øyelysning og de fleste tilfeller oppdages hos vanlig veterinær.
Hunder som er utsatt for mye UV-stråler (sterkt sollys, kombinasjon sol/snø, og oppholder seg i høyereliggende områder) har økt risiko.
Hos noen dukker den opp f.eks etter påskeferie på fjellet. Det virker også som om hormonelle variasjoner (løpetid) kan utløse eller forverre sykdommen.

Sykdommen blir kategorisert i gruppen med immunsykdommer. Dette er sykdommer som
i våre dager øker i utbredelse både blant mennesker og dyr, og årsaken er sammensatt -
dels skyldes de spesielle genkombinasjoner, men økningen vi ser tilskrives også et stadig
mindre "sunt" miljø.

Det er viktig å ta sykdommen alvorlig da den langsomt fører til blindhet dersom den ikke behandles riktig. Sykdommen opptrer vanligvis på begge øyne, men kan se forskjellig ut.

Klinisk vil man først oppdage at det hvite på øyet begynner å bli rødt, det opptrer småblodkar i området og et pigment begynner å vokse innover hornhinnen fra ytterkanten av hornhinnen. Ofte har cellene (plasma og lymfeceller) begynt å vokse innover mot sentrum av hornhinnen sammen med noe pigment før veterinær blir kontaktet.
Da ser forandringen rød-rosa og "fleskete" ut. Hunden kan ha vondt i øyet og knipe det sammen. En del hunder viser ikke tydelig tegn på smerte fordi forandringen har kommet langsomt og dyrene har blitt vant til den lille smerten dette medfører.

Sykdommen forverrer seg betraktelig når hornhinnen blir utsatt for sollys. Man bør derfor prøve å unngå dette, gjerne ved å kjøpe spesialsolbriller https://www.doggoes.com/shop.aspx og ved å unngå kombinasjonen av sterk sol og snø eller vann. Behandlingen er livslang. Sykdommen kan ikke helbredes helt, men med riktig medisin kan tilstanden bli mye bedre. Man regner ikke med at sykdommen er spesielt smertefull, med mindre det foreligger hissig infeksjon/sår.

Behandling er hovedsaklig tilpassede øyedråper/salve, i begynnelsen/akuttfase inntil 4 ganger daglig men trappes ned til vedlikeholdsdoser etterhvert. Supplerende behandling med immundempende midler som kortison, evt cyklosporin, ved behov. Salven Optimmun ervanlig å få foreskrevet. Har også fått vite at noen bruker dråper Spersadex med god virkning.

Takk til eiere av hunder med pannus, som har opplyst meg om virksom behandling!
Nettsiden hooked4pets.dk selger også briller, rimelig. Får dessverre ikke lagt ut lenken,
men takker Geir for tips og bilde.

God dansk infoside:https://www.oejendyrlaegen.dk/pannus.shtml Briller som sitter godt:

https://www.rexspecs.com

Andre øyelidelser

Hunder kan bli akutt solblinde - som mennesker.
Dette er en smertefull tilstand hvor øyet reagerer på overdose av UV-lys.
Spesielt påske med kombinasjon sol/snø/fjell er risikabel.
Hunden bør ha solbriller når du selv føler behov for å bruke det!
Alternativ er plass i skyggen, pauser midt på dagen.
Hunden kan med alderen utvikle grå stær (katarakt) og dette sees som et grålig slør på øyet (linsen blir uklar). Til en viss grad er det vanlig aldersforandring, men også her spiller sollys en rolle for utviklingen.
I gamle dager levde myten om at hunder ble blinde av sukker. Det stemmer dårlig med mindre de har diabetes - men alder og sol er risikofaktorer.
Det finnes en rekke andre øyesykdommer også, De fleste av disse sees kun ved øyelysing, og det er ikke så vanlig på vår rase. Alt fra rene utviklingsfeil i øyet til arvelige lidelser kan forekomme, men er relativt sporadisk/sjelden

Kreft hos hund

Forekomsten av kreft hos mennesker er økende. Dels skyldes det nok at vi lever lenger, men også en økende mengde påvirkninger fra miljøet (kjemikalier og stråling i hovedsak). Det sistnevnte vil jo også gjelde for hunder.
Noen kreftformer viser seg også å ha en arvelig disposisjon. Hos mennesker gjelder dette blant annet noen former for tarmkreft, eggstokk/brystkreft, og enkelte leukemier.

Kreftbehandling hos hund

Det finnes to hovedstrategier for behandling: Operasjon (fjerne svulst der det er mulig) og cytostatika (cellegift) som da i hovedsak brukes der operasjon ikke er mulig, eventuelt i tillegg.
Noen svulster kan være hormonfølsomme, og da kan f.eks endring av hormonstatus være en behandling.
Før f,eks jursvulster opereres bort, er det vanlig å kontrollere hundens almenntilstand samt se etter spredning ved å ta f.eks røntgen av lunger mm. Man ønsker ikke å operere hvis prognosen ellers er dårlig, men mange ganger kan svulster fjernes med meget godt resultat.
Jur- og miltsvulster er kanskje de vanligste å fjerne ved operasjon.
Cellegift til hund høres kanskje brutalt ut, men det brukes som regel medikamenter med få bivirkninger - som regel vil hunden få god livskvalitet på medisinene, og de mister feks ikke pelsen eller matlysten slik tilfellet kan være hos mennesker. Det er relativt sjelden at cellegiften kurerer kreften helt, men den kan gi hunden et godt liv i mange måneder og kanskje år. Min fem år gamle hannhund som fikk leukemi for 15 år siden fikk et halvt år med god livskvalitet etter cellegift - og nå har behandlingen kommet adskillig lengre, jeg har hørt om hunder som lever godt i årevis på slik behandling.